Spesielle hendelser

Vinland/Newfoundland
Stedet der vikingene oppdaget Amerika
Fra Goose Bay til Nain
med båt
 
 
 
 

01. - 06. juli 2013

Turen jeg var med på var den andre rundturen denne sommeren. Alt startet ca en måned senere enn som hadde vært normalt pga mye is.
Denne ruta er som Hurtigruta i Norge, selve livsnerven langs kysten. En strøm av biler kom med passasjerer. De aller fleste hadde vært en stund i Goose Bay for å gjøre innkjøp. Sykler og nye store TV var ofte å se.
Det tok lang tid å laste. Bortsett fra småfly er dette den eneste tilførselen av mat og gods tl disse små kystbyene. Turen kostet meg nesten 1.000 CAD, med egen lugar.
Enda flere bilder finner du på facebook .
Tilbake til oversikten "Canada".


Alt om båtforbindelsen på internet finner du her.


Goose Bay: Gods lastes i et bestemt system, slik at det kan losses eterhvert som vi når de forskjellige havnene.


Noe av det første jeg så ombord var denne Rotzler vinsjen. En vinsjprodusent nær Lörrach i Tyskland. Dette firmaet hadde vært min leverandør siden 1974.

Rigolet - det første havna etter 4,5 timer. Stedet har 310 innbyggere, de fleste er Inuit. Alt som er verdt å vite om Rigolet finnes her på Wikipedia.

Smart! På kaia ved avgang fra Goos Bay stod en rekke containere merket med ankomst havn. Her plasserte de reisende sin bagasje slik at de slapp å slepe den ombord selv. Nå den var på kai, var det bare å plukke ut.

Utrolig hvor mye det er plass til på et slikt kjøretøy. Lurer på hva politi, biltilsynet og våre politikere hadde sagt...

02.07.13. I isen mellom Rigolet og Makkovik. I dag fikk vi oppleve hvorfor rutetidene kun er veiledende. Vi kjempet oss gjennom isen i flere timer. "Northern Ranger" er bygget for slike isforhold, men den er ingen isbryter.

Vi er gjennom!

Makkovik er mye lik den forrige havna, men litt større.
Stedet har sin egen webside.

Museet Makkovik - Noe av det mest interresante jeg opplevde på Labrador kysten var historien om Torsten Kverna Andersen. Han kom til Rigolet i 1853, arbeidet da for Hudson Bay Company. Flyttet i 1859 til Makkovik. I dag bor det ca 350 mennesker i Makkovik, over halvparten heter Andersen. "Vi Menn" hadde i april 1968 en stor artikkel om Torsten. Bildet viser huset han bodde i, den henger i museet.

Sjåføren som kjørte oss fra båten til museet. Han het naturligvis Andersen. Lederen av museet en dame i sin beste alder het Joan Andersen.

Postville er den tredje havna vi stopper ved. Det samme "skuespillet" gjentar seg. Mye folk på kai, venter på sine kjære eller bare har møtt opp. Jeg blir ikke lei av å se på, forventningen og gleden.

I rekke og rad ned leideren. Den var forresten litt vaklete å gå ned og opp på.

Hopeville, den 4. havna.

Tøffe karer og tøffe ATV er.

Administrasjonssenteret for nordre del av Labradorkysten i Hopeville.

Bygget var ferdig for to år siden. det var utrolig flott og påkostet. Bygget for penger fra provinsen New Foundland og Labrador, smt fra regjeringen i Canada.

I senter for bordene lå et isbjørnskinn, naturligvis flott preparert.

Tilhørergalleriet og takkonstruksjonen. Selve bygget er formet som en iglo. Den fungerer som offesielt kontor for regionen, møtesal for de valgte representanter og tinghus. Det finnes også en ambulerende dommer som reiste rundt og tar seg av de mindre sakene.

Havn nr. 5: Nataushish. Ingen bebyggelse her, selve bebyggelsen er ca 10 km vekk. Det er grytidlig om morgenen 3. juli og nesten ikke folk å se.

Nain, slutten på turen nordover, før det går tilbake, er tydelig større enn de andre havnene vi har besøkt. Omtrent 650 innbyggere.

Som vanlig, mange som bare må ned å titte og slå av en prat.
Flere bilder fra Nain finnes her på websiden (begynner litt lengre nede).

Jeg kom tidlig i kontakt med kapteinen på skuta. Han inviteret til et besøk på brua, det ble flere. Jeg opplevde også litt spenning. Styremaskinen sviktet, men de hadde gode rutiner, nødstyring ble innkoblet, mens feilen ble rettet. Coputerproblems, "don`t worry sir, every thing under controll", og det stemte!
   
 
©2013 / webmaster: annale@online.no